Wushu - variert trening for alle!

Taijiquan 太極拳

Regelmessig trening gjør kroppen spenstig, sterk og smidig, åndedrettet blir dypere, kroppskontroll, balanse og sirkulasjon forbedres, mens sinnet blir avbalansert, klart og oppmerksomt. Treningen avstemmer kropp og sinn, og blir ofte kalt 'meditasjon i bevegelse'. Taiji passer for alle uavhengig av alder, kjønn eller fysiske ferdigheter, enten man er interessert i helse og selvutvikling eller ønsker å trene kamp og selvforsvar. Det vanlige er å først lære 'formen', langsomme og harmoniske bevegelser som utføres flytende og meget presist. Formen kan trenes nesten hvor som helst, alene eller sammen med andre. Senere kan de som ønsker det gå videre med parøvelser, selvforsvar og kamp. Dette gir øket forståelse for bevegelsene og større effekt av treningen. I taiji quan legges det i stedet for bruk av muskelstyrke vekt på korrekt kroppsholdning, prinsipper fra taoistisk filosofi og på bruk av 'indre energi', qi.

Changquan 长拳

(Long fist) er nytta som betegnelse på ytre stilarter frå nord-Kina. Historien til desse stilartane går så langt som tilbake til 1000 talet.

Changquan som konkuransegrein er ein samanslåing og standardisering av desse stilane. I Kina vert ofte changquan lært fyrst som eit utgangspunkt for vidare wushu trening. Stilen inneheldt spark og slag, og er kjenneteikna av opne, estetiske, utstrakte bevegelser, og mange hopp, høge spark og eit raskt skiftande tempo.

I Changquan er teknikkane utforma slik at dei er mest effektive på midels- til lang avstand frå motstandarden.

I konkuransenwushu er nok changquan den mest kjende og er lett gjennkjenneleg med sine, snurringer, hopp, sprang og akrobatikk. Stilarten krever mykje fleksibilitet og spenst frå utøvaren og vert ofte trena frå ung alder i Kina.

Nanquan 南拳

Nanquan er spesielt populært i Sør-Kina der den har sine røtter, men den er no utbreidd over heile verda, og er ein av dei tre konkurransegreinene i moderne wushu. Nanquan som konkurransegrein er ein moderne stilart som vart laga på 60-talet, med bakgrunn i tradisjonelle stilarter frå Sør-Kina.

I nanquan skal kroppen skal vere fast og stødig, og ikkje avslappa som i taijiquan eller changchuan. Ein må bruke musklene i heile kroppen for å oppnå  styrken  og fastheten som  karakteriserer nanquan, og som gjev den nødvendige kraften til armane. For å få dette til må ein synke inn brystet litt og rette ut ryggen. Stabil, lav mabu ("horse riding stance") er ein forutsetning for denne stilarten, og å stå i mabu er ein viktig del av grunntreninga. Mabustillinga skal vere stødig og som planta i jorden. Sjølv om ein skal bruke alle musklene og vere "fast", skal ein ikkje vere stiv, skuldrene må vere senka, og ein må vere avslappa dei rette plassane for å kunne gjere røyrslene hurtig.

Faste, intrikate, sterke armbevegelser er typisk for stilarten og den delen av armen som er mellom albuen og fingertuppene er mykje brukt og vert kalla "bridge". Eksempler på slike røyrsler er  "Rolling bridge", "Cutting bridge", "Chopping bridge", "Pulling bridge" og "Threading bridge". Desse teknikkane bruker denne delen av armen til å blokkere angrep og til å angripe motstanderen. Fingrane er også mykje brukt blandt anna i "Dart palm" og "Tiger palm". I nanquan nytter ein ofte mange håndteknikkar i kvar stilling utan at ein skifter fotstilling.

Kraften i nanquan kjem frå beina, vert styrt gjennom hofta og kjem deretter til utrykk i hendene eller armane. I nanquan er det vanleg å fyrst lagre kraften og så sleppe den laus på ein rask og direkte måte med mykje styrke. Denne metoden er kalla "store and release" og er ofte kjenneteikna av ein kort pause før røyrsla kjem. I nanquan bruker ein ulike rop og lyder for å få ut og understreke kraften. Ropa vert nytta i ulike spark, slag og andre teknikkar.

Som i alle stilarter frå Kina er stillingane mabu, gungbu og xubu viktige. Nokre særeigne stillinger nytta i nanquan er "Dragon riding stance", "Kneeling stance" og "Kyling stance"  (eit karakteristisk krysssteg som er mykje brukt).

Nanquan innheldt få hopp og høge spark i forhold til changchuan, derav uttrykket "southeren boxing, northeren leg". I 2003 endra International Wushu Federation (IWUF) reglene for konkuransenanquan slik at hopp og vanskelege bevegelser no er obligatorisk i taoluer i internasjonale konkuranser.

 Dei tradisjonelle stilartane frå Sør-Kina inkluderer mange våpen, og to av dei er tatt med i konkuranse nanquan. Nangun (southern staff) og Nandao (southern broadsword) har samme kjenneteikn som håndformen og er basert på teknikker frå dei tradisjonelle stilene. For å bli god i nanquan må ein trene hardt og tilstrebe å utrykke det som er særeige for stilarten.

Qigong 气功

Qigong er en moderne betegnelse for en lang rekke øvelser med røtter i kinesisk tradisjon og kultur. Ordet er tidligst brukt i skrifter fra Ming-dynastiet, men i moderne betydning ble det først tatt i bruk i forrige århundre, først i medisinske skrifter, siden alminneliggjort etter hvert som tradisjonelle aktiviteter ble tillatt igjen etter kulturrevolusjonen.

I den aktulle betydning kan ordet oversettes med "kunsten å kultivere qi", og disiplinene grupperes gjerne i flere typer. Etter øvelsenes karakter snakkes det om to hovedgrupper qigong: statisk (jing gong) og aktiv (dong gong). Inndelt etter øvelsenes formål er kategoriene flere, de mest brukte er medisinsk qigong (yi jia gong), ekstern helende qigong (wai qi zhi liao), meditativ eller religiøs qigong (jing gong), kampsport qigong (wu gong) og konfusiansk qigong (ru jia gong), men det er flere. Vi snakker her om et raskt økende marked med mange aktører, og det er ikke bare i vesten det i dag tilbys opplæring i lederutvikling og "business" qigong.

BTK har kompetanse på Zhan Zhuang (stående meditasjon), Ba duan jin (8 broderier), Svømmende Drage, Taiji Qigong, Daoyin Qigong og en rekke andre former, og mange av øvelsene brukes regelmessig som oppvarming på treningene.

Sanshou 散手

Sanshou 散手 blir ofte omtalt som kinesisk kickboksing eller kinesisk frikamp. De som utviklet sporten la vekt på at det skulle være en kampgren der utøvere av alle kampkunster kunne møtes. I sanshou-kamper blir det brukt elementer fra alle de andre kinesiske kampkunststilene. Utøverene bruker hjelm og brystbeskyttelse, og reglene tillater kast og nedtakinger i tillegg til slag og spark.

Mer informasjon om wushu og kinesisk kampkunst kommer snart.